Det gjelder å se det positive i det...

Denne helgen har vært preget av spade og hagehansker, støvler og regnbukse. I går kom nemlig graveren og har gravd langs en ny husvegg hos oss, slik at muren etterhvert blir ny. Jeg har alstå hatt kniven på strupen, og plantene i et av sommerens mest beundrede og vellykkede bed måtte bare opp før gravemaskinen gjør det på sin egen måte. På lørdag striregnet det hele dagen, og man fikk testet regntøy og sydvest om det holder tritt mot vann. Ei svigerinne synes jeg var like gal som hennes mann som syklet Birken i regnværet, der jeg stod med gjørme langt oppover støvlene, og helt ugjenkjennelige brune og jordtunge hagehansker.
Noen få fordeler er det faktisk med å måtte grave opp frodige etablerte bed (tro det eller ei); nemlig at man kan ribbe plantene for blomster med god samvittighet og pynte med inne!








I den hvite mugga har jeg nå en raus bukett med lyse rosa herlige roser plukket fra den kanadiske rosebuksen Martin Frobisher. Den har fått fart i veksten denne sesongen, og har blitt omtrent halvannen meter høy nå. Håper inderlig den takler flyttingen . Det blir forhåpentligvis bare for noen uker, så skal jeg sette den tilbake.

Glassverandaen er et rom i huset vårt som er som skapt for avslapning og trivsel. Her trives jeg godt, og trivselen ble bare enda større med en deilig lysrosa rosebukett på bordet.

Disse herlige legestokkrosene (Althaea officinalis L) er årets nykommer og positive overraskelse. Frøene ble faktisk kjøpt på impuls fordi de så så lekre ut på bildet på pakningen, og de lever absolutt opp til forventningene. Så skjønne rosanyanser i hver enkelt vakre blomst som sitter enkeltvis oppover stengelen.

En hyggelig bukett stokkroser i sinkkanne til spisestuebordet.

Hornfiolen min stod så fint i blomst i bedet der den vevde seg inn i en blomstrende rose. Da både rose og hornfiol skulle flyttes, fikk jeg violfrøstjerne i vase innendørs for første gang. Det å flytte voksested er som regel en påkjenning for planta i seg selv, og det kan være vanskelig for en så høy plante å holde hele den saftspent og struttende. Å skjære bort blomsten er derfor bare en fordel, og speilet i stua vår ble glad. :-)

Ønsker alle fine høstdager nå som vi møter den første høstmåneden. Ha det fint! Klem Trine

Omveltninger på gang

Slik så det ut hos oss for noen få uker siden. Jeg har tidligere ytret min begeistring over sommerlivet jeg har hatt i sommer til nå. Fremdeles er det sommer om vi kikker på kalenderen, men jeg må nok innrømme at i løpet av denne første skoleuka har høstfølelsen kommet snikende. Selv om det ikke er lenger enn fem dager siden at jeg koste meg på stranda og badet i Mjøsa, så man skal da aldri si aldri...
Jeg avsluttet sist innlegg med å røpe at vi holder på med noe her på Godager om dagen, og jeg erkjenner at det gode liv nå er over her hos oss. For denne sesongen da.







For når man tillater at slike store monstre får komme inn gjennom porten (ja, det var bare såvidt at det gikk også...), så må man bare ta konsekvensene for det den steller i stand.

Den første spede skrapingen på gårdsplassen gjorde ikke allverden, kanskje. Men etterhvert som den store grabben fortsatte både med skraping og snart graving, så ble det raskt unntakstilstand mellom hus og uthus.

Slik så det ut etter at gravemaskinen hadde holdt på ei lita sutnd. Deler av rekkverket vårt på terrassen måtte demonteres, men heldigvis hadde min forutseende mann laget det slik at det kunne fjernes bit for bit ved behov. Nå ble det virkelig bruk for slik forutseenhet. Selv om det slettes ikke kjentes særlig godt å fjerne det fine rekkverket vårt.
MEN, det er jo en grunn til at vi gjør dette da. Nå er vi nemlig i gang med å bygge ut kjøkkenet vårt litt, slik at det blir et lite utbygg i gavelen på huset vårt. Det blir på høyde med husets føste etasje med flatt tak og rekkverk slik at den danner en balkong til gutterommet oppe. I tillegg utbedrer vi kjelleren vår, slik at vi får en mye bedre kjeller. Det er i korte trekk vårt "lille" prosjekt.








Det svelges en del kameler når gravemaskinen kjører over plenen, etterlater seg spor som hauger med jord og stein og hompete plen etter hjulsporene. Når man må grave opp en del av sine kjære planter for at monsteret skal grave der, og man ser terrassestolpenee står på en snei... Det er ikke så veldig hyggelig akkurat, men man må jo bare prøve å tenke på resultatet. Vi er overbevist om at dette blir bra tilslutt! :-)







Det er vel i slike perioder med uorden og kaos at man får testet seg om man klarer å glede seg over de små ting. Det å se sine selvsådde Verbena Bonariensis rave høyreiste på tynne stilker med vakker blålilla skjermblomst over rekkverket (deler som fremdeles står ordentlig og pent).

Det å se og kjenne den fantastiske duften av erteblomstene hver gang man går forbi...

....og dessuten plukke inn en bukett som står og dufter på kjøkkenet akkurat nå, og nyte synet av den herlige fargeblandingen. Det er noe med de små ting her i livet...de fortjener oppmerksomhet, og ekstra særlig viktig tenker jeg det er å glede seg over dem i slike kaostider vi har rundt oss nå. Så gleder jeg meg atter til våren og en ny sesong i hagen hvor vi skal brette opp ermene og skape det hyggelig rundt oss igjen der det har blitt rotet til. I vinter blir det nok å gjøre innendørs med å lage et nytt, stort kjøkken. Et skikkelig allrom. Spennende tider, ja.




Klem Trine

Mange kilo ekstra i bagasjen

Vi er forlengst hjemme etter årets ferie. Vi har tilbreagt noen dager i Flensburg i Tyskland, og noen dager i Danmark. På vei nedover Jylland, klarte jeg å lure med meg resten av familien innom et lite sted som heter Farsø, hvor jeg nylig hadde lest i et fem år gammelt interiørblad om ei dame som drev en livsstilsbutikk som het Sparregården. Vi ankom en flott port med lysstolper på hver side og skiltet tidlig en formiddag, og vi så jo fort at det ikke var åpent enda. Men i alt hell var husfruen på Sparregården ute og luftet hundene sine, og etter anmodning fra mannen min om litt frimodighet, gikk jeg ned og snakket med henne. Det var selveste Hanne som jeg hadde lest om i bladet, og vi ble vist stor gjestfrihet fra første øyeblikk.






Hele dette flotte huset utgjør butikken, og alt innvendig var til salgs. Det var helt herlig å gå der inne og kikke på alt det fine Hanne har samlet i Frankrike og Belgia. En helt nydelig stemning og atmosfære, og jeg måtte jo bare kjøpe med meg noe som et minne fra denne herlige starten på ferien vår. Helst noe varig som vi kunne ha bruk for og bli en del av interiøret vårt, slik vi ofte pleier på turene våre.





Valget falt på smijern! Masse kilo med smijern! Denne franske jernskodden var jo nydelig da. Foreløpig har jeg satt den opp slik i stuevinduet vårt, men vi får se om vi får lyst til å bruke den på en annen måte senere.

Rustikk sjarme i skjønn forening med yndige og sarte blomster. Alltid en innertier, synes jeg.

Men vi har tilført eiendommen vår mer jern fra Sparregården. Her har to franske skodder fått jobben med å være klatrestøtter for planter som vil litt opp i høyden, og samtidig avgrense den lille plattingen foran lekestua.




Myke og fine buer og snirkler og fantasktisk flott utført håndverk er disse gamle skoddene. Vi lar dem stå som de er, uten å male eller bearbeide dem på noen måte. Sjarmerende og hyggelig synes vi det ble.

Geraniumen som står på den blåmalte krakken heter Rainbow og jeg synes den har spesielt vakker blåfarge.

Selvsådde Cosmos i det hvite emaljerte spannet.

En smule utradisjonelt rekkverk ble det muligens, men så enkelt å bare skru opp og få det fiks ferdig. Og så slapp husbonden å lage rekkverket som jeg har etterlyst mang en gang...

Det skjer faktisk litt av hvert her på Godager om dagen. Jeg får fortelle om det i mitt neste innlegg. Spennende ting som vi tror blir veldig bra til slutt.

Klem Trine